Et eventyr

I et eventyr er det alltid ei prinsesse, eller i alle fall ei vakker, naiv, snill jente, og en prins, en reddende Gabriel på hvit hest som kjemper seg heltemodig gjennom alle hinder. Jeg har til og med møtt på prinser i eventyr som synger så vakkert, at stemmen får hele skogen til å forelske seg. Også er det alltid den slemme personen, om det er ei ond stemor, eller om det er fryktelige trollmenn. Men er det ikke sånn i et eventyr at det ender alltid med at det gode seirer? At den onde blir tilintetgjort, conquered av kjærlighet eller hva det skulle være av gode følelser? Kan livet være et eventyr? At det er en naturlov som sier at det alltid vil bli bra til slutt, at alt ordner seg, og at det kommer bedre dager? Vil det ende med at prinsessa og prinsen lever happily ever after? Jeg skulle så absolutt trodd det var slik, og noen ganger tror jeg på det. Til og med nå, når jeg ligger her alene, og er mer som ei Tornerose, tror jeg prinsen en dag vil komme å redde meg, kysse meg så jeg våkner, ta meg med bort, og erklære kjærlighet til døden skiller oss ad. Det er tydelig at jeg er den naive prinsessen, men hvor er prinsen min? Han forsvant i kveld. Et valg han selv tok. Og han kunne snudd. Satt seg på den hvite hesten sin, eventuelt bilen sin, og snudd. Reist sverdet, og kjempet seg gjennom alle hindringer. I stedet tok han den letteste veien, og lot meg være igjen i tornekrattet.

Prinsessa møtte prinsen den 13. oktober 2oo7. En kode som alltid vil være der. Hun ble hodestups forelsket. Kanskje ikke i sangstemmen, men var det mulig at hun ble forelsket i senga? Hun opplevde de herligste dagene i sitt liv. En uforglemmelig hyttetur, og ikke minst en uforglemmelig kjærlighet. Eventyr skal være klisje. Men det skulle vise seg at den onde stemoren var rett rundt hjørnet, for brått tok det slutt. Men samtidig ikke slutt. Alt ble bare virrvarr. Og hun mistet seg selv en plass på den veien. Hun mistet en del av seg selv, muligheten til å tenke på seg selv og hva som var best. Hun gikk gjennom ild og vann for denne prinsen, og godtok mer enn hun skulle gjort, en krig som prinsen i eventyret egentlig skulle utkjempet. Og hvem var det som satt igjen til slutt med ingenting? Mulig det var begge, men prinsessa skulle sett det var annerledes.

Finnes det eventyr hvor prinsessa dreper prinsen i sinne? Hvorfor kunne det ikke endt som i Romeo og Julie? Fordi det ikke er så ille. Det blir bare feil å sammenligne livet mitt med et eventyr som skulle endt bra, for uansett hvilket valg jeg hadde tatt nå, ville det endt fælt. Ingen utvei, ingen vei tilbake. Og jo, det er faktisk så enkelt Laurtiz, og ikke tenke på det. Fordi nå tenker jeg kun på det som er positivt i livet. Jeg har en avsluttende muntlig eksamen i fysikk i morgen, som jo kommer til å gå dårlig, men jeg har verdens beste venner. Verdens beste familie. Og uansett hvor alene jeg har følt meg, kommer jeg aldri til å være alene. Jeg gleder meg til Svein Olav kommer hjem så vi kan drikke oss drita på farens sprit igjen, så vi kan leke McGyver og fise på hverandre til vi dør av latter. Jeg gleder meg til Roger kommer for å besøke meg i Trondheim, i det hele tatt at jeg skal flytte til Trondheim. Jeg gleder meg til jeg skal synge vargsangen, og til jeg skal til Kreta. Jeg gleder meg til alle åra fremover sammen med Hilde, Lise, Kaisa, Marita, Elin, Hanne, Julie, Tor og bruttern. Jeg gleder meg til jeg skal våkne i morgen og møte en glad hund som elsker meg høyere enn livet. Til klærne mine kommer, og til den dagen jeg elsker mitt eget selskap igjen. Jeg gleder meg til å lese mange bøker, og høre sanger som gjør noe stort med meg.

Men mest av alt gleder jeg meg til du har funnet ut av deg selv, hva du vil, og til den dagen du har styr på livet ditt igjen. Om framtida di da vil være mi framtid, er det ingen som vet nå, men er det virkelig så langt fra sannheten å sammenligne seg selv meg hovedpersonen i et eventyr som ender bra? Det er i alle fall sant at det er ille mellom oss nå, for jeg tror virkelig jeg hater deg. Og at du er en psykopat er det heller ingen tvil om. Men ta dette innlegget mer som et kompliment enn et nederlag, for jeg er bare ærlig, på samme måte som du. Og jeg vet at du leser dette, noe hele verden kan lese, og det er ting jeg kunne ha skrevet som ville hørt ut som en grotesk grøsser. Jeg har vell fortalt det til deg. Men mennesker har den egenskapen at de glemmer det onde, og husker det gode. Det ligger i overlevelsesinstinketet. Kanskje det er der det gode har seiret?

Jeg er ikke her for alltid. Så får du regne ut hvor lang tid det er til evigheten...