Marthe repent

Fortid er en sykt dryg kompis, eventuelt erkefiende. Jeg har lovd meg selv at jeg som 80-åring ikke skal sitte igjen å angre på diverse jeg ikke har gjort og utrettet, det er jo bare rett. Men når jeg som 18-åring angrer på mye i fortiden, er det ikke helt greit. Angre er kanskje ikke ordet jeg leter etter, men det er mye jeg skulle gjort annerledes. Nå er jeg som sagt kun 18 år, dvs få år på baken, og det å feile og å ikke ta de rette avgjørelsene, har en birolle (tar selvfølgelig stort sett de rette valgene) i tilværelsen min. Vil ikke si at jeg er umoden, men vil være den første til å si at f.eks muttern har mer erfaring enn meg. Vokser jo og utvikler seg gjennom hele livet. Som Petter så fint sa det til meg; du blir ikke mindre barnslig med årene, du får bare mer erfaring. Likevel er det en del jeg skulle hatt ugjort. If only I could turn back time, skulle jeg f.eks aldri ha kranglet med eksen om hvem som hadde rett på fjernkontrollen, generellt alle usaklige småkrangler jeg har startet, som senere har fått store konsekvenser. Jeg skulle stått opp og gått på skolen, og vært litt mer konsentrert angående fag som er vesentlige for framtida. Noen ganger ønsker jeg til og med at det er mennesker jeg aldri skulle ha møtt, fordi det har forårsaket så mye piss i ettertid. Jeg skulle aldri gått på fest uten truse, og det er diverse beilere jeg skulle slått hånden av med en gang. Dessverre er det noe som heter ølbriller. Jeg skulle aldri satt meg bak et ratt da jeg var 15 år, og det var sikkert unødvendig å stikke en skrue opp i musa da jeg var to år. Men er det ikke dette livet går ut på, det å være menneskelig med alle sine feil og skrupler? Har jeg da rett til å angre, å sitte her som en olding og gremmes over fortida? For jeg må jo ærlig innrømme at hadde deler av det jeg nå har nevnt, vært ugjort, hadde jeg ikke opplevd alt det herlige som også lå bak. Er det bare jeg som er flink til å fokusere på det negative? Trust me, I'm good at it. Nå sitter jeg alene på loftstua, imens karakterene stuper, og jeg er usikker på om jeg noen gang vil bli det jeg har mest lyst til i hele verden: lege. Jeg er solbrent og sulten, og sur fordi jeg har alt for mye å gjøre. Høres det oppløftende ut? Hvis jeg snur på det, er det faktisk ikke så ille. Først og fremst, jeg er ikke alene i denne verden. All honnør til verdens beste venninner, som har den utroligste evne til å hente meg opp igjen uansett hva det skulle være. Emotional now: elsker dere. For det andre, ja, karakterene har blitt verre, men nå var jo utgangspunktet ganske bra, og det at jeg har valgt sosiale eventer fremfor å være skolelys, har jo gidd meg uforglemmelige minner. Og faktisk, lege kommer jeg til å bli, så lenge jeg vil. Min solbrente rygg vil også gå over, og kanskje blir den fin og brun. I mellomtiden slipper jeg å fryse, for jeg lover: det er varmere enn glodhaugen der bak. Sulten? Er det noe å klage over? Brødskiv nede. Check. Nå har jeg tatt en kjempeavstikker i bloggen min, og husker noe vagt at det var anger jeg begynte å skrive om. Jeg angrer på mye, men heldigvis er jeg ikke alene der. Skal ikke komme med en sånn teit konklusjon som: alle gjør en bommert, det er viktigere å se lyst på livet, type "smil til verden, og verden smiler til deg". Innrømmer heller at livet kan være fullstendig ræv noen ganger, og gir meg lov til å angre på fortiden. Så lenge jeg lærer av det selvfølgelig, og ikke gjør det igjen. Det hadde vært litt mongo, som Knut Harald sa idag. Likevel, skal oppføre meg skikkelig ludder framover og forlove meg med flest mulig, så får jeg enda mer å tenke på. Enn om jeg skulle vært perfekt, hollywood calling? Ludderet er internt, forstå det den som vil. Sølibat, nonnenliv og neiing i agurkåkeren har aldri vært noe for meg. Så mye har jeg lært. Så får det briste og bære. God natt.

And so I repent
for the things that I've done
and the things I am thinking
why does it feel wrong?

Har forresten vært på "veaskog" med fattern og bestefar i dag - aka urgrekeren og grekeren. Må fikse på økonomien. Den er piss, den.